fredag 28. februar 2014

4. Død Snø 2

Zombier? Ja takk.
Nazi-zombier? Don't mind if I do!
Nazi-zombier som kan resonnere, snakke, forstå både engelsk og Stavanger-dialekt, skape nye zombie-undersåtter med magisk berøring og som insisterer på å utføre 70 år gamle ordre? Ja, men... jo, nei, eller - eh, vent... Nei, hæ?

Premissene for zombiefilmer er mye omstridt. Løpende, subbende, skrikende, stønnende, smarte eller totalt ubevisste... Hva er lov?

Zombier finnes stort sett ikke (annet enn i metaforisk forstand), og det bør da kunne være åpent for tolkning av temaet - selv om George A. Romero i 1968 utvilsomt satte standarden for den vaklende, snublende og samtidig urimelig sterke zombien som de aller fleste av oss forbinder med begrepet.

Og mange har virkelig problemer med at man avviker fra Romeros "walker". En tysk Facebook-venn uttrykte nylig sin manglende entusiasme for det kommende zombie-Playstation-spillet "Dying Light" slik: "why do they make zombies who transform in a manga-kind of way? Real zombies do not do this "mouth-transforming" stuff".
Jeg påpeker; "real zombies".

Jeg har selv som regel problemer med filmer som forandrer på et originalkonsept.
Stallones Judge Dredd som tar av seg hjelmen? Å nei, du.
Vampyrer som glitrer i dagslys, og som gidder å bruke tid på den mest tafatte, depressive og usjarmerende jenta i klassen? Slutt'a.
Stort sett det meste i Harry Potter-filmene? Fysjom føy.
Og kanskje litt utenfor, men samtidig helt innenfor: Greedo skøt først? Haha, nei, din dust.

Allikevel brukte jeg selv ikke så lang tid på å venne meg til ideen om løpende zombier etter Danny Boyles 28 Days Later.
Jeg foretrekker walkers selv, og jeg har vært fan av genren helt siden jeg så originalversjonen av Day of the Dead på en sliten, skurrete ELSA-kopi på VHS (noen andre som husker disse?) - men så sinnsykt spennende det var til tider da de overaggressive og målrettede zombiene kom springende i både 28 Days og 28 Weeks. Det fikk meg til å gruble litt over zombie-konseptet, og jeg fant ut for meg selv at det finnes mange ulike tilnærminger til hvordan zombier oppstår - om det være seg voodoo, giftig atomavfall, monstre designet av mennesker eller menneskeskapte/naturlig oppståtte virusepidemier - og at "zombie" dermed bør kunne være et sekkebegrep for "alle reanimerte døde kropper eller livsformer basert på dødt vev".
Men nå tråkker jeg sikkert på tær, så jeg går videre.


Det var en stor dag for meg da jeg i 2009 så Tommy Wirkolas Død Snø for første gang.
En norsk zombiefilm? Jeg kunne ikke forestille meg at dette skulle kunne bli annet enn elendig, men så feil kan man altså ta. Jeg simpelthen elsker Død Snø, det er en velkonstruert, velspilt og spennende film som balanserer skrekk og gørr perfekt med humor og variert persongalleri.
Den både følger grøsser-oppskriften på en nesten parodierende måte, samtidig som den brøyter sin egen vei og skaper sin egen plattform - jeg mener ikke at Nazi-zombier var et nytt konsept, for all del (let f.eks. opp kalkunene Zombie Lake og Oasis Of The Zombies hvis du orker), men Død Snø fremsto som så egenartet i både stemning og det visuelle inntrykket at jeg satt igjen med følelsen av både å ha sett noe kjent og kjært, men samtidig helt nytt.

Og nå, endelig, Død Snø 2.
Rett og slett, en oppfølger.
Nyheten om at Wirkola var igang med andre kapittel gjorde meg bemerkelsesverdig entusiastisk, og jeg har unngått trailere og omtaler så langt det har vært mulig.
Her om dagen (onsdag 26.02.14) var endelig tiden inne for å få sett den, og jeg fikk med meg min venn Jørgen til lille sal 6 på Ringen Kino.

Vi møter igjen den eneste overlevende fra Død Snø, Martin (Vegard Hoel), og historien gjenopptas akkurat der den slapp, rett etter en kjapp oppsummering av den første filmen.
Det viser seg at oberst Herzog og hans lystige tropp ikke bare var opptatt av å få igjen skatten sin, de har nemlig en ordre stående som de aldri fikk utført - en ordre gitt av selveste Adolf. Og da kan jo ikke en lojal SS-offisér la noe så hverdagslig som rigor mortis komme i veien.
Martin på sin side får et forklaringsproblem etter hytteturen, og med ingenting å tape må han igjen ta opp kampen.

Det er ikke til å stikke under en stol at man i DS2 avviker ørlitegrann fra originalformatet. Det er ironisk nok ikke så mye snø å snakke om, annet enn i åpningssekvensen. Det satses ikke på grøss og skremsel - det er vel egentlig ikke en eneste ordentlig scare igjennom hele filmen - men all tyngde legges snarere på blod og splatter, humor, action og slåssing.
Joda, slåssing. Mye, og bra sådan.
Dette blir igjen en av de dustete filmene jeg ikke kan unngå å elske. Stemningen ligger i sjiktet Evil Dead 2, Army of Darkness og Braindead, og er nydelig cheesy på sin egen måte. Denne filmen vet åpenbart hva den er, og fokuserer på å gi oss det vi har kommet for. Ah, hurra for norsk cheese! Våger jeg å si "zombiefilmenes Jarlsberg"?
De fleste i salen ler og humrer hele veien, inkludert Jørgen og meg selv. Det er gøy, så utrolig gøy, og spennende. Og tidvis nokså brutalt og litt ekkelt, men det er derfor vi er her og ser nettopp denne filmen.
Og la meg bare si det: Vegar Hoel - for en helt! Han omfavner den absurde rollen sin med begge armene, og gir full gass. Det er en fryd for øyet.
Et par grupper med bifigurer føles litt halvflaue og påklistrede de første gangene vi møter dem, men det vokser fort på en og blir ganske så bra allikevel.

Jeg må få spesifikt få nevne musikken, som er ved Christian Wibe - slik som i den første Død Snø.
Hr. Wibe er min nye helt. Musikken er jagende, superdramatisk og ved noen anledninger uhyre dunkel, og de på overflaten nakne messingpartiene som går igjen flere ganger i filmen er så kick ass at jeg får gåsehud. Med god hjelp fra det sinnsyke lydanlegget på Ringens bittelille sal rister det så inderlig godt i magen, uten at det blir plagsomt for ørene. Selv om det som
foregår på lerretet alltid er pakket inn i et komisk element klarer lydsporet å bidra til at det tidvis blir inderlig og oppriktig mørkt - og oberst Herzog blir unektelig autoritær.

En ekstra oppmerksomhet bør gå til filmens mest hjerteskjærende figur - for meg, den beste zombie-personligheten siden Bub i Day of the Dead - spilt av en godt profilert norsk skuespiller, hvis innsats her gjør at jeg for alltid kommer til å ha litt ekstra respekt for ham. Du vet det når det skjer, jeg skal ikke si mer.

Det hele lever selvfølgelig aldri helt opp til originalen, men det trodde vel ingen at den skulle.
Det viktige er at dette er en feel-good-film for de av oss som klarer å se humoren i mørk humor, og som kan ta en zombiefilm på alvor uten å ta den alvorlig.
Dette er utvilsomt en film jeg kommer til å ende opp med å se mange ganger, kanskje til og med på kino, og jeg tillater meg å håpe på at Wirkola finner tid og ork til en treer om ikke altfor lenge.

Jeg gir den 51 av 59 mercedesstjerner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar